Dialog med Russland er ikke det samme som å stole på Putin eller legitimere krigføringen hans.
(Foto: Privat)
Da statsminister Jonas Gahr Støre og Finlands president Alexander Stubb tok initiativ til samtaler med Vladimir Putin om mulige forhandlinger med Ukraina, møtte det kritikk, blant annet fra Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Men dialog med Russland er ikke det samme som å stole på Putin eller legitimere krigføringen hans. Dersom målet er å legge til rette for reelle fredsforhandlinger, bør direkte kontakt vurderes ut fra hva den kan oppnå, ikke avvises på prinsipielt grunnlag. Europa må kunne støtte Ukraina og samtidig være villig til å snakke med Russland når det tjener sikkerheten og interessene våre.
I oktober ble Norge og Russland enige om en fiskeriavtale for 2027 etter krevende forhandlinger i Istanbul. Torskekvoten øker med 14 prosent, mens hysekvoten øker med 18 prosent. Samtidig viderefører landene det felles forskningssamarbeidet og forvaltningen av de delte fiskebestandene. For norske fiskere og kystsamfunn er dette viktig: En bærekraftig forvaltning av Barentshavet krever koordinering på tvers av landegrensene.
Avtalen illustrerer et grunnleggende dilemma i norsk utenrikspolitikk. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina har endret sikkerhetssituasjonen i Europa, og Norge må møte utviklingen med et sterkt forsvar, tett samarbeid med allierte og en konsekvent politikk overfor russiske myndigheter. Samtidig forsvinner ikke norske interesser fordi det politiske forholdet til Russland er dårlig.
Diplomati er ikke en belønning til Russland. Det er et virkemiddel for Norge.
Når forhandlinger kan sikre norske ressurser, arbeidsplasser og stabilitet i nord, må vi være villige til å bruke de diplomatiske kanalene vi har. Å avstå fra nødvendig kontakt av prinsipielle grunner kan i verste fall svekke vår egen evne til å påvirke utviklingen. Det avgjørende er ikke om vi samarbeider, men hva vi samarbeider om, og hva vi oppnår.
Dette krever tydelige grenser. Nødvendig ressursforvaltning må ikke bli en åpning for aktivitet som truer norsk sikkerhet. Sanksjoner må håndheves, sikkerhetsrisiko må vurderes grundig, og russisk aktivitet må begrenses når nasjonale sikkerhetsinteresser tilsier det. Norske myndigheter må gå inn i forhandlinger med klare mål og en tydelig forståelse av hva som ikke er oppe til diskusjon.
Norsk suverenitet, forsvarsevne og nasjonal handlefrihet må ligge til grunn for politikken i nord. Et sterkt forsvar og et målrettet diplomati er ikke motsetninger. Forsvaret skal avskrekke trusler og sikre handlefriheten vår, mens diplomatiet skal bidra til å fremme norske interesser der forhandlinger kan gi resultater.
Regjeringen må utarbeide en tydelig strategi for hvordan Norge best kan bruke sine diplomatiske kanaler til å ivareta norske interesser og føre en aktiv, interessebasert nordområdepolitikk. Samtidig må vi stå fast ved våre verdier og aldri gå på kompromiss med nasjonale sikkerhetsinteresser.
Norge skal ikke være avhengig av russisk velvilje, men vi må være i stand til å forhandle effektivt med Russland når norske interesser krever det.
Fiskeriavtalen for 2027 er ikke et tegn på at forholdet mellom landene er normalisert. Den viser at ansvarlig utenrikspolitikk krever at vi kan håndtere konkrete interessefellesskap uten å miste det større sikkerhetspolitiske bildet av syne.
Målet er ikke bedre forhold til Russland for forholdets egen skyld, men å sikre norske interesser i en mer utrygg verden.
Debattinnlegg av: Sara Michelle Dugstad Clarke (Leder, Høyres Studenterforening i Bergen)
Lenke til sak: Minerva: Vi må bruke diplomatiet til å sikre norske interesser, også overfor Russland
